"Man har jo kun det ene liv."

-Henrik Ibsen, Brand. 


 

Det å være på utveksling i USA er det skumleste og morsomste jeg har gjort. Det føles ut som jeg har vært her i et år, men jeg har bare vært her i under tre måneder. På facebook har vi som er utvekslingsstudenter en gruppe der vi deler ting med hverandre. Og der skriver mange at de ikke har det bra, at de lever drømmen sin og vil ikke tilbake, at de reiste hjem igjen eller at de ble kåret til promqueen. Jeg vet ikke helt hvor jeg er. Jeg bestemte meg for å dra til USA tre-fire måneder før jeg faktisk dro. Noe foreldrene mine sa ja til med en gang og støttet fullt. Og plutselig satt jeg på et fly over atlanteren. Plutselig lå jeg i en fremmed seng, som jeg skulle sove i de neste ti månedene. Hvorfor dro en så hjemmekjær jente som meg på utveksling? Jeg vet egentlig ikke helt, men jeg er utrolig glad for at jeg gjorde det. Jeg er glad for at jeg turte å gjøre noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Glad for at jeg bestemte meg for å lære, oppleve og savne.

For selv om det at jeg savner familien og vennene mine ufattelig mye, har det lært meg å verdsette det jeg har. Å være takknemelig for hvor godt jeg har det hjemme i lille Norge, i lille Lofoten. Materalistiske ting har så lite og si, og de materalistiske tingene som betyr noe er; en plate med Freia melkesjokolade, et par strikkavotter, et brev eller et bilde i pengeboka. Jeg tar meg selv i å glemme hvor jeg er, og hører plutselig alle rundt med snakke amerikansk og kommer på at jeg er jo i Amerika. På en klar høstdag i Portland så jeg meg rundt i den vakre byen og tenkte: "Hvor utrolig heldig er ikke jeg, som får lov til å gjøre dette?" Jeg har fått meg en bestevenn her nede, og selv om det fortsatt er litt skummelt å kjenne få  personer ordentlig, er det gøy. Ville jeg reist igjen om jeg viste at det ville bli sånn som det er nå? Ja, det ville jeg. Absolutt. Jeg blir litt trist og vemodig når jeg tenker på å feire julen her nede, men har jo også alltid drømt om å feire jul i "Hjelp det er juleferie" stil. Jeg er sytten år, så det er vel mitt siste år uten noen særlig ansvar, og det vil jeg nyte for fullt. Men det som betyr mest er for meg er å vite at etter et år her, hvor jeg møter mange nye, fantastiske mennesker og opplever mye nytt kan jeg komme hjem til fantastiske mennesker hjemme i Norge. 




Det er et år, en jul, en vår, once in a life time. 

Én kommentar

Ronaldo

13.11.2013 kl.16:18

Så godt skrevet! Så reflektert og godt formulert. Tror du har vokst på mange måter. Både når det gjelder tanker, meninger og måten å si ting på. Selv om hjemlengsel er stor av og til, så husk på at mange misunner deg dette og vil nok gjerne vært i dine sko :) USA er topp! Lykke til videre :)

Skriv en ny kommentar

hits